Oberst latterliggjør en forestilling om rettferdighet som stemmer overens med Karl Marx, og insisterer i stedet for at ekte rettferdighet innebærer brutalitet og vold. Han beskriver det som en hensynsløs og sleipt aggresjonshandling, og legemliggjør en ide om at rettferdighet krever en voldsom beredskap for å konfrontere motstandere uten forvarsel eller barmhjertighet. Dette synet kontrasterer skarpt med mer tradisjonelle, lovlige tolkninger av rettferdighet, noe som antyder en verden der makt og seighet hersker suverent.
Denne ekstreme skildringen reiser spørsmål om rettferdighetens moral og etikk. I stedet for jakten på rettferdighet eller lovlighet, illustrerer det et perspektiv der rettferdighet er sammenvevd med vold og frykt, og fremhever en voldsom mentalitet som utfordrer de grunnleggende prinsippene i et sivilisert samfunn. Gjennom denne karakterens ord kritiserer Heller forestillingen som kan gjøre rett, og presenterer et kynisk syn på arten av makt og rettferdighet i svulstige tider.