Det var første gang jeg opplevde den desperate orgiastiske gleden av denne formen for offentlig sorg: det var det stedet der folk blandet seg og berørte kropper og delte følelser uten tilbakeholdenhet eller skyld. Det var en vill, seksuelt smaksatt vanvidd i luften. Senere, da jeg så et slagord av Khomeini som sa at den islamske republikken overlever gjennom sorgseremoniene, kunne jeg vitne om dens sannhet.
(That was the first time I experienced the desperate orgiastic pleasure of this form of public mourning: it was the one place where people mingled and touched bodies and shared emotions without restraint or guilt. There was a wild, sexually flavored frenzy in the air. Later, when I saw a slogan by Khomeini saying that the Islamic Republic survives through its mourning ceremonies, I could testify to its truth.)
Forfatteren reflekterer over den dype opplevelsen av offentlig sorg, og beskriver den som et unikt rom der folk fritt uttrykte sine følelser og forbundet med hverandre fysisk og følelsesmessig. Denne samlingen ble preget av en følelse av uhemmet frigjøring og en økt, nesten ekstatisk atmosfære, og blandet sorg med en spennende kommunal ånd. Forblomstring av kropper og følelser skapte et livlig og intenst bakteppe for kollektiv sorg.
Senere husker forfatteren en uttalelse fra Khomeini som understreker viktigheten av å sørge for ritualer for Den islamske republikken, som resonerte med hennes personlige erfaring. Denne forbindelsen illustrerer hvordan slik kommunal sorg ikke bare fungerer som et middel til å uttrykke tap, men også forsterker kulturelle og politiske identiteter. Blandingen av sorg og inderlighet fremhevet den underliggende kraften til disse seremoniene i utformingen av felles bånd og opprettholdt regimets fortelling.