Denne kraftige uttalelsen fremhever den dype frustrasjonen og urettferdigheten kvinner som ble nektet stemmerett møtte. Sammenligningen av kvinner med hunder som går på månen fanger levende følelsen av fåfengt lengsel og ukjent stemme som kvinner opplevde i et patriarkalsk samfunn. Det understreker den utmattende og ofte ikke-anerkjente innsatsen kvinner legger ned for å gå inn for seg selv og for likestilling, til tross for systemiske hindringer som marginaliserte rettighetene deres. Bildene brukt av foredragsholderen understreker ideen om at selv om kvinners stemmer og krav er vedvarende og gyldige, blir de ofte ignorert eller avfeid, omtrent som hvordan en hund som går på månen blir oppfattet som støy uten reell innflytelse. Sitatet kritiserer også implisitt de samfunnsnormene og juridiske strukturene som forviste kvinner til en sekundær status, og frarøver dem politisk handlefrihet og samfunnsdeltakelse. Frustrasjonen som bæres av dette budskapet gir gjenklang selv i dag, og minner oss om viktigheten av pågående kamp for likestilling og behovet for å anerkjenne og respektere alles rett til å delta i demokratiske prosesser. Den krever bevissthet, aktivisme og rettferdighet, og understreker at ønsket om å bli inkludert og hørt er universelt, og at det å nekte denne retten reduserer samfunnets moralske struktur. Slike ord inspirerer fortsatt mange som fortsetter å ta til orde for likestilling og demontering av undertrykkende barrierer som gjør marginaliserte grupper til taushet eller forminske.