{Kommentar av J.-P. Quélin, matkritiker for Le Monde}. {New York og London -kokker} lager mat, sier han, på et originalitetsnivå som trosser dom, trosser kritikk, trosser grammatikken til mat. {Dette tror jeg er sant. Da jeg tok broren min til L'Arpege for bursdagen hans, fikk vi fjorten -lam -kurs ... Det gjorde at selv det beste av det gamle kjøkkenet så ut som slam.} /289
({Commentary by J.-P. Quélin, food critic for Le Monde}. {New York and London chefs} are cooking, he says, at a level of originality that defies judgment, defies criticism, defies the grammar of cuisine. {This I think is true. When I took my brother to L'Arpege for his birthday we got fourteen -small- courses ... that made even the best of the old cuisine look like sludge.} /289)
I sin kommentar til Le Monde, J.-P. Quélin fremhever den eksepsjonelle originaliteten til kokker i New York og London, noe som antyder at deres kulinariske kreativitet overskrider tradisjonelle standarder og forventninger. Denne uttalelsen understreker den revolusjonerende tilnærmingen disse kokkene tar, og presser utover etablerte normer for å skape unike matopplevelser som kan være vanskelig å kritisere eller kategorisere.
Adam Gopnik støtter denne forestillingen gjennom en personlig opplevelse på L'Arpege, hvor han feiret brorens bursdag med et bemerkelsesverdig fjorten-retters måltid. Han bemerker at denne moderne kulinariske kunstnerskapet dverget kvaliteten på den anerkjente klassiske kjøkkenet, og løftet spisemøtet til et nivå som fikk tradisjonelle retter til å virke underordnet til sammenligning.