Han åpnet det første brevet, ingen "kjære Mr. Woods." Det var en side full av banning. Det var noe merkelig forfriskende med ærlig, hatpost. Ingen hykleri og tvunget høflighet. For mange brev rev deg til strimler, og stengte deretter 'oppriktig dine.
(He opened the first letter, No "Dear Mr. Woods." It was a page full of profanities. There was something oddly refreshing about honest, to-the-point hate mail. No hypocrisy and forced politeness. Too many letters ripped you to shreds, then closed off 'Sincerely yours.)
I boka "Deadline" av Randy Alcorn reflekterer hovedpersonen over å motta et spesielt hardt brev. Dette brevet skiller seg ut på grunn av dets direktehet, og mangler vanlige formaliteter som en hilsen. I stedet for den vanlige høflige nedleggelsen, slipper forfatteren en torrent av banning og ufiltrert forakt, som hovedpersonen finner merkelig forfriskende.
Denne rå ærligheten i kommunikasjon gir en kontrast til den typiske hatposten, som ofte inneholder tilslørte fornærmelser som er sovet i hyggelige ting. Hovedpersonen setter pris på mangelen på pretensjon og setter pris på den enkle budskapet, selv om den er fylt med sinne.