Noen innen regjeringen og noen tidligere revolusjonære hadde endelig innsett at det ikke var noen måte det islamske regimet kunne få oss til å forsvinne. Når vi tvang oss under jorden, hadde det også gjort oss mer tiltalende, farligere og på en merkelig måte, kraftigere. Det hadde gjort oss knappe, og på grunn av dette, også etterspurt.
(Some within the government and some former revolutionaries had finally realized that there was no way the Islamic regime could make us intellectuals vanish. In forcing us underground, it had also made us more appealing, more dangerous and, in a strange way, more powerful. It had made us scarce and, because of this, also in demand.)
I memoarene hennes reflekterer Azar Nafisi over erkjennelsen blant noen myndighetspersoner og tidligere revolusjonære at det islamske regimet ikke kunne slette intellektuell motstand. Ved å presse intellektuelle til å gjemme seg, forsterket regimet utilsiktet deres betydning, noe som gjør dem til symboler på trass mot undertrykkelse. Denne dynamikken skapte et paradoks der undertrykkelseshandlingen bare økte lokket og styrken til disse tenkerne.
Nafisi illustrerer hvordan intellektuelle, nå mer knapp, ble etterspurte skikkelser i samfunnet. Denne utilsiktede konsekvensen av undertrykkelse forvandlet dem til kraftige stemmer for dissens, og viste at jo mer regimet forsøkte å stille dem, jo mer spenstige og tiltalende ble de for publikum. Deres underjordiske eksistens fremmet en overbevisende fortelling som utfordret status quo og inspirerte håp blant de som ønsket frihet.