Å se italienere spise {spesielt menn, jeg må si} er en form for turisme bøkene ikke forteller deg om. De lukker øynene, løfter øyenbrynene i aksentmerker og lager lyder av akutt takknemlighet. Det er ganske sexy. Selvfølgelig vet jeg ikke hvordan disse mennene oppfører seg hjemme, hvis de hjelper til med matlagingen eller er forfengelige og booriske og mishandler konene. Jeg innså at middelhavskulturene har problemene sine. Fint, ikke spreng boblen min. Jeg ville ikke gifte meg med disse karene, jeg ville bare se på. {s. 247}
(Watching Italians eat {especially men, I have to say} is a form of tourism the books don't tell you about. They close their eyes, raise their eyebrows into accent marks, and make sounds of acute appreciation. It's fairly sexy. Of course I don't know how these men behave at home, if they help with the cooking or are vain and boorish and mistreat their wives. I realized Mediterranean cultures have their issues. Fine, don't burst my bubble. I didn't want to marry these guys, I just wanted to watch. {p. 247})
Å observere italienske menn mens de spiser kan føles som en uskrevet form for turisme, da de uttrykker glede og takknemlighet for måltidene sine på en fengslende måte. Deres glede blir nesten en forestilling, preget av deres gester og lyder, noe som øker opplevelsen av opplevelsen. Forfatteren synes dette skjermen er attraktiv og spennende, selv om den reiser spørsmål om deres oppførsel utenfor spisesituasjoner, spesielt angående hjemlige roller og forhold.
Til tross for at han anerkjenner kompleksitetene og problemene innen middelhavskulturer, gjenoppretter forfatteren den enkle gleden av å se disse mennene under måltidet. Det er en følelse av takknemlighet for øyeblikket som overskrider ethvert ønske om et dypere engasjement eller forståelse av deres liv utenfor bordet. Til syvende og sist fremhever det gleden som finnes ved å observere kulturell praksis, selv om det bare er for selve opplevelsen.